Vi bruger Cookies!     

         
 X     
NNVS Historie



Obs.Artikler på NNVS websider står for den enkelte signaturs egen regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens eller NNVS meninger.(Red.)

OBS!

 Denne Tråd er forbeholdt vernepliktig befal, grenaderer, korporaler, visekorporaler og menige som har avtjent sin verneplikt ved Nikebataljonen. Dere som kommer innom her på vår hjemmeside og som fyller de overstående kriteria ta kontakt med: 

Webmaster Arnt Bostad: bostadarnt@gmail.com

***


Bildet: Sambandskursister på Stavern i 1959. I første rekke; instruktørene. De tretten bak blir fordelt på Nikebatterier og avdelinger. Her får vi etter hvert stifte nærmere bekjennskap med noen av de vernepliktige korporaler som tjenestegjorde ved våre batterier allerede fra 1959/60

 

***

 

Fra et kjøligTrøgstad
til det brennhete Texas

Med NIKE-bataljonen til øvelse i USA i 1962

Av  Bjørn Henry Syversenã

 

 

Den norske NIKE-bataljonen deltok i USA på såkalt ASP (Annual Service Practice) hvert år i begynnelsen av 1960-årene. Forfatteren, som avtjente sin verneplikt fra januar 1962 til mai 1963, var så heldig å bli plukket ut på det laget som Trøgstad batteri sendte til Fort Bliss i Texas senhøsten 1962. Alle de fire norske rakettbatteriene, Asker, Nes, Trøgstad og Våler, sendte lag i tillegg til at det kom lag fra en rekke andre NATO-land og fra vertslandet USA. Lagene bemannet hvert sitt NIKE-batteri på rakettskytefeltet Mc Gregor Range i ørkenen i New Mexico for å konkurrere i skarpskyting med raketter mot noen spesialbygde radiostyrte modellfly. Reisen og oppholdet ga meg sterke inntrykk, og

jeg har gjort følgende forsøk på å feste noen av disse inntrykkene til papiret:

 

 

Det tør være opplagt for en hver at en nittenåring, uten annen utenlandserfaring enn den som var høstet på en busstur til Arvika i 1959 og på Oslo-russens tur med M/S Vistula til København forsommeren 1961, opplevde en tur til Texas og New Mexico som det rene eventyret. At nittenåringen dessuten aldri tidligere hadde vært oppe i et fly gjorde ikke opplevelsen mindre eksotisk.

Kontingenten fra Trøgstad batteri besto for det meste av befal og vervede mannskaper. Jeg var en av de få heldige blant dem som avtjente førstegangstjenesten som fikk sjansen til å delta. Etter noen runder med sikkerhetsklarering og andre spesielle formaliteter begynte de praktiske forberedelsene. Vi fikk andre uniformer i et lettere stoff og dessuten flagg og Norway- merke til å sy på øverst i skulderfeltet på jakke-/ skjorteermet. Nå tilhørte vi landslaget! Flott ID-kort og noe lommepenger ble vi også utstyrt med. Treningen var målrettet i ukene før avreise. Min funksjon på Trøgstad var computeroperatør. I USA skulle jeg fylle en annen funksjon enn den jeg hadde i normal oppsetning hjemme. Jeg måtte derfor trene spesielt med tanke på en rolle som plotter (EWPL).

Fra kjølig høst til het sommer på noen få timer

Høsten var kommet godt i gang i Trøgstad da vi var klare for avreise. 12. oktober 1962 gikk turen med buss til Gardermoen og om bord i en chartret DC-8 maskin fra SAS. Min aller første flytur gikk til Søndre Strømfjord på Grønland. Der ble det anledning til å forlate flyet en kort stund for å besøke flyplassens beskjedne souvenirforretning. Jeg rakk å sende et postkort hjem til broren min før ferden gikk videre vestover. Livet om bord i flyet var eventyrlig. Jeg nøt det hele og var mest imponert over de varme klutene som flyvertinnen kom med om morgenen før vi fikk frokost. I dag, nesten femti år og atskillige flyreiser senere, er jeg langt mer blasert.
De som hadde vært med på ASP tidligere fortalte hva vi hadde i vente og pekte ivrig ut av flyvinduet da vi passerte Rocky Mountains. Det var litt av en overgang fra trøgstadhøsten å møte sommerheten i Texas. På veggen til kontrolltårnet på flyplassen sto det: El Paso – Home of the Sun Bowl. En ganske treffende betegnelse, slo det oss.

Fort Bliss og Biggs Air Force Base

Vi ble innkvartert i en stor kaserne i Fort Bliss, US Army Air Defense Center. Brakkesjefen, en myndig amerikansk oversersjant (sergeant-major), hadde sin egen leilighet i kasernen. Han forlangte umiddelbart at vi organiserte et opplegg med ansvarlige brannvakter og lærte oss rømningsveiene. At det hadde reell interesse skjønte vi da et forferdelig motorleven fikk oss til å skvette høyt. Et blikk ut av vinduet åpenbarte en enorm flykropp som langsomt passerte i veldig lav høyde over kasernetaket. Den digre åttemotors B-52 maskinen hadde landingshjulene ute og skulle ned på Biggs Air Force Base som var nabo til Fort Bliss.

I løpet av oppholdet fikk vi ved ytterligere et par anledninger muligheten til å studere undersiden av disse digre bombeflyene.

Spis nok salt!

I briefingene hjemme før avreise ble vi innprentet at de uvante klimatiske forholdene kunne føre til fysisk ubehag. For å hindre uttørking måtte vi spise salttabletter og disse ble plassert ved en vannspring i kasernen slik at vi skulle huske å ta dem når vi drakk vann.

Terrenget var kjent fra Eldorado og Sentrum kino

Selve øvelsesområdet i ørkenen i nabostaten New Mexico lå i et landskap som vi dro kjensel på fra westernfilmer. Tumble-weeds blåste forbi og det gikk rykter om at noen hadde sett (og hørt) en klapperslange. De første dagene gikk med til å forberede selve skarpskytingen. Det ble gitt poeng for hvordan forberedelsene ble gjennomført, så det var viktig for sluttresultatet at instruksene ble fulgt også i en innledende fase. I de tidligere ASPene hadde nordmennene notert seg for resultater helt i toppklasse. Vi hadde altså noe å forsvare, og så vidt jeg kan huske gjorde heller ikke vår prestasjon skam på nasjonen.

The Tap, chili-saus og Chevrolet

Det var jo tid til annet enn tjenestlige sysler også. The Tap het et serveringssted i sentrum av El Paso. Dette ble et slags stamsted for mange av Trøgstad-karene. Her fikk jeg for første gang i livet stifte bekjentskap med en rett som senere har erobret en solid plass i det norske kostholdet; - hamburgeren. Den falt i smak, men jeg gjorde en vesentlig tabbe da jeg forvekslet ketchup-flasken med flasken som inneholdt chili-saus. Snakk om halsbrann!

Vi var tre stykker som hadde lyst til å komme oss litt omkring, og ble derfor enige om å leie en bil. Det ble en Chevrolet Impala av årets modell, en opplevelse som satte spor hos en bilinteressert norsk soldat. Med den tok vi oss rundt i El Paso og omegn, vi krysset grensen til Mexico og besøkte Ciudad Juarez. Denne grensekryssingen var for øvrig en stor skuffelse. Vi hadde hørt om Rio Grande og forestilte oss den som en virkelig stor elv. Selve navnet tilsa jo det. De få vannpyttene som lå i det tørre elveleiet minnet ikke mye om noe vassdrag i det hele tatt.

Drive-in og Return to Sender

Selvfølgelig måtte vi prøve drive-in-restaurant, som vi bare hadde sett på kino. Det var forresten moro bare å høre på bilradioen; der sang man værmeldingene og dessuten var popmusikken helt moderne. Elvis Presley med Return to sender opplevde vi inne i Impalaen flere uker før den låta nådde norskekysten.

Carlsbad Caverns, NCO-messe og PX

Ett av velferdstiltakene var en fellesutflukt til Carlsbad Caverns, noen fantastiske dryppsteinshuler.

I USA er Non Commissioned Officers (NCO) en fellesbetegnelse for personellgruppen sersjanter og korporaler, og i Fort Bliss fantes en egen NCO-messe. Der var det ulike arrangementer om kveldene. Det var nok litt uvant for de norske sersjantene, som hjemme hadde sin daglige gang i befalsmessa, å bli henvist til en sosial tilværelse i selskap med korporalene. Jeg kan imidlertid ikke erindre at noen kom med mishagsytringer i denne sammenheng. Ellers omfattet tilbudet i Fort Bliss en velutstyrt PX, en butikk med alle slags varer. Jeg har ennå hjemme i skuffen Zippo-lighteren med livstidsgaranti og et noe malingslitt Fort Bliss emblem.

Hjemturen ble preget av storpolitikk og været

Etter 10 dager var eventyret over og vi måtte sette kursen tilbake mot gamlelandet. SAS- maskinen sto klar på flyplassen i El Paso, og på hjemturen mellomlandet vi i New York på Idlewild- (senere JFK) flyplassen. Under oppholdet der fikk vi høre president Kennedys tale i anledning situasjonen på Cuba. Innholdet i den fikk noen og enhver til å bli alvorlig til sinns. På grunn av værforholdene kunne vi ikke gå ned på Gardermoen og havnet derfor på Vestlandet. I passet mitt fra den gangen er jeg stemplet innreist på Stavanger Lufthavn Sola 23. oktober. Meningen var å ta tog fra Stavanger, men plutselig bedret været seg og vi kom av gårde med en Caravelle fra Sola til Gardermoen.

Vi var hjemme igjen, tilbake til høsten og dessuten til høynet beredskap, inndratte permisjoner og styrket vakthold i anledning Cuba-krisen. Men det er en annen historie.

 

 

Kort om Bjørn H. Syversen:

Etter militærtjenesten ble jeg utdannet som elektroingeniør – svakstrøm, fra høyskolen i Oslo. Gjennom hele yrkeslivet har jeg arbeidet innenfor telekommunikasjonsfeltet. Først ti år hos Standard Telefon og Kabelfabrik A/S, før jeg begynte i Teledirektoratet i 1977. I 2005 ble jeg førtidspensjonert (AFP) fra Telenor på Fornebu, som overingeniør.

Jeg bor på Høybråten i Oslo, er gift, har tre barn og fire barnebarn. Som pensjonist har jeg engasjert meg i det lokale historielaget, der jeg har vært leder i sju år.

Hver fredag bidrar jeg i lokalavisa Akers Avis Groruddalen med en lokalhistorisk side.

 

Tilretteleggelse og layout: Webmaster.

(Merk. Bjørn leter etter bilder fra sin tid ved Trøgstad Batteri)

 

Bjørn H. Syversen:

 Har nu funnet de bilder han lette efter og her kommer de:

Alle foto: Korporal Østby

Layout: Webmaster

 

 1.    ”Rådslagning” under skarpskytingen på McGregor Range. Jeg er lengst til høyre av de som har lue på. Til venstre for meg står BCO, kaptein Finn A. Svendsen. Jeg gjenkjenner også bakhodene på Bjarne Rian og Nils Johannesen (Mac), dessuten Per Granberg.

  2. Jan Ivar Johansen og undertegnede tar en pust i bakken. Syversen til venstre.

 

 

 

3. Nok en pausesituasjon. Jeg er sittende, mens Sturla Fiskum står i døråpningen bak.

 

 

 

 4. Flyplassen i El Paso. Legg merke til teksten på tårnveggen: ”Home of the Sun bowl”.

 

 5. Før hjemreise. DC-8- maskinen står klar mens enkelte er opptatt med å fotografere hverandre.

 

 

 6. Dette bildet er tatt i flyet på vei mot USA. Jeg befinner meg i nedre venstre hjørne. Til høyre, med briller Svein Hermstad og ved hans side Østby (husker ikke fornavnet, men det er han som har tatt bildene.)

 

 

7. Vi leide en ny Chevrolet Impala som tok oss rundt i grenseområdet mellom Texas og Mexico. Jan Ivar Johansen ved rattet og jeg selv i baksetet.

 

Det siste bildet fra Trøgstad fort er tatt i mars 1963. Jeg sitter som nummer to fra venstre,men husker dessverre ikke navnene på de andre på bildet

De av dere som gjenkjenner noen av de avbildede på denne tråd, vennligst kontakt Webmaster:

bostadarnt@gmail.com


 

 





Opdateret 25/07/2013

Opdateret 28/09/2013

Besøg  
090216